Malou da Cunha Bang om kunsten  
"Jeg arbeider i intimitetens paradoksale anatomi, det ordinæres kvelende trygghet og hverdagens skrøpelige og flotte fundament. Jeg håndterer en rastløs og ambivalent lengsel etter et fellesskap jeg ikke vet om jeg er i stand til å være en del av. Der man er i fare for å miste fotfestet i forsøket på å følge strømmen, og man er i konstant fare for å drukne i mengden. Når man befinner seg i periferien kan man bevare overblikket, mens det intime forholdet er altoppslukende og vanskeligere å overvåke. I mange av mine verk er det en dualitet - det er både en lengsel etter anerkjennelse og å bli sett, en erkjennelse av at man ikke klarer seg uten de andre. Men også er ønske om å være meg selv, og unnslippe andres blikk. 

Mine motiver er øyeblikksbilder, som jeg har fryst fra filmatisk materiale jeg selv har iscenesat, eller bilder jeg finner, som jeg oversetter til grafiske dyptrykk. Scenenes flyktige momenter strekkes til et punkt, hvor de manifesterer seg som en nesten taktil tilstedeværelse av størknet ubehag. Jeg bruker en blanding av venner, familie og meg selv som karakterene i mine verker. Jeg instruerer dem på utvalgte plasser, filmer det og i ettertid velger jeg stillbilder, som jeg bruker som mal for mine endelige verker. Min metode er en måte å distansere meg fra min egen erfaring og undersøke den på en kjærlig klinisk måte som kan få den til å resonere hos betrakteren. I løpet av prosessen beveger uttrykket seg bort fra sitt opphav for å ende opp i en form som fremkaller virkeligheten på en ny måte."