Astrid McGarrigan

Prosjektet «On the Edge of the Past» utforsker tiden og tingenes forgjengelighet. Gjennom en metamorfose får enkle gjenstander nytt liv. Overalt etterlater vi oss spor som viser til vår eksistens og identitet.

"Når blir nåtiden fortid? Who wants yesterday’s papers?" sang the Rolling Stones, og på en måte stemmer det at nyheter blir fort foreldet. Da tilhører de fortiden. Samtidig er det klart at gårsdagens (og ikke minst fjorårets) aviser ofte hjelper oss å forstå dagens situasjon bedre. Begrepet "nåtid" er i seg selv noe udefinerbart. De sekundene det tok å skrive disse ordene er nå ugjenkallelige og tilhører fortiden. Samtidig er 22. juli 2011 en del av nåtiden vår, og vil alltid være det. Av og til kan vi oppleve at noe eller noen som vi trodde tilhørte fortiden, plutselig fremstår som sentral i nåtiden. Andre ganger kan vi fornemme at en oppfatning, et forhold eller en situasjon er i ferd med å gå inn i fortiden.
På grunn av nåtidens flytende grenser står vi alle sammen "on the edge of the past" fra tid til annen, og da kan vi se i flere retninger, bakover selvsagt, men også fremover.

I arbeidet mitt isolerer og fokuserer jeg på objekter som vekker fantasi, refleksjon og minner. Gjenstanders aldring og slitasje kan frambringe estetisk opplevelse og filosofisk undring. Dette ønsker jeg å visualisere i arbeidene mine, gjennom et taktilt billeduttrykk. Selv med en bevisst estetisering av motivene, ønsker jeg at det kraftfulle uttrykket skal dominere og bære spor av gjenkjennelige mønstre, teksturer eller former, også etter en "metamorfose". Titlene forsterker ideen om et metaforisk billeduttrykk, men åpner likevel opp for private assosiasjoner og tolkninger.
 

Først overfører jeg en idé eller en skisse til en polert kopperplate dekket med etsegrunn. Jeg risser og skraper med nål og lar syren arbeide med streken og den åpne flaten, som vil gi relieff- virkning i papiret. I noen tilfeller bruker jeg mykgrunn og trykker forskjellige materialer i denne som utgangspunkt for videre arbeid. Jeg bygger opp billeduttrykket ved hjelp av akvatint, for å kunne eksperimentere med volum og farge. Fint harpiks- støv drysses over platen som deretter smeltes ved hjelp av et propanapparat. Det danner seg nå små korn i platen og syren trenger seg ned mellom disse kornene. Jo dypere en etser, jo mørkere er valøren. Ofte fjerner jeg all etsegrunn, dekker hele platen med akvatint og etser den helt svart, for deretter å polere fram motivet med mange ulike valører. Resultatet er avhengig av en arbeidsprosess som er svært tidkrevende og disiplinert, men som også gir overraskelser og uante muligheter, der for eksempel "uhell" kan vise veier til nye uttrykksmåter. Motstanden i platen kjennes både som en utfordring og et samarbeid. Det blir ofte mange prøvetrykk underveis før platen er ferdig bearbeidet. Mange av arbeidene er flerfargetrykk, der 2-3 plater trykkes oppå hverandre, mens andre ganger slår jeg inn flere farger på samme plate. Selve trykkeprosessen tar minst to timer for hvert trykk. 

Hvert bilde er unikt, og opplaget består for det meste av ulike fargevarianter